Innholdsfortegnelse.

-50 års sjømannsminne
-India reise for 50 år siden
-Nødprocedyrer
-Tungløft som måtte vente
- Bjørn Tandberg 
- Akterutseilig/rømning
- Jul om bord
- Trikkeren under angrep
- Det harde liv på broa
- En pust fra gamle dager
- "Pearl Sea" og "Hidlefjord" i redningsaksjon.
- Respons fra "Hidlefjord"
- Leserbrev fra Bjørn Pedersen.
- Biffen i Buenos Aires
- Her en story fra livet der ute.
- Per A. Mikalsen på kjerka
- Panamapassering
- 2 isbrøyterhistorier
- Pirater.
- Enda en pirathistorie
- 2 selvopplevde historier.
- Chiefens tenner.
 

50 års sjømannsminne  og India reise for 50 år siden.

Alf Gangstad  har sendt inn de to ovennevnte historiene fra sine opplevelser for 50 år siden.  Historiene gir oss et  tibakeblikk  på hvordan det var på 50-tallet der ute til sjøs, og mange vil sikkert kjenne seg igjen i det han forteller. Han har vært en ivrig iakttager på sine turer, noe som vi vil erfare etter hvert som vi leser. Den første historien, "50 års sjømannsminne" ,kan leses ved å klikke her. Den andre , "India reise for 50 år siden" leses ved å klikke her  

-----------------o----------------

Nødprocedyrer.

Jeg var nyutdannet Gnist, og hadde vært om bord i tankeren m/t Synia av Oslo. Hagb. Waages Rederi bare et par måneder.
Båten var på 19.500 TDw. Året var 1964.
En dag etter middagsmaten, gikk jeg over stormbrua tilbake til midtskipet. Brukte å ta meg en prat med styrmannen på brua etter maten.
Det var godt og varmt ute. Vi hadde losset i Statene og hadde passert Mona Passage på vei ned til Caribbean for orders. Vi gikk i løsfart, men det ble som regel lasting i Puerto la Cruz eller Maracaibo
Vel oppe på brua kommer det en flymaskin i lav høyde. Flyr rett foran baugen, og setter av gårde en kurs litt utenfor vår kurs.
Hva er det han vil? spør jeg styrmannen.Vet ikke sier han. Flymaskinen har krysset her flere ganger.
Etter en liten stund kommer flymaskinen tilbake og gjør samme procedyre. Da ser jeg at han blinker morse signaler med lys. Jeg tolker blinkene som 235.
Da går det opp for meg. Med fersk eksamen i hodet når det gjaldt lover og regler, ser jeg teksten foran meg fra skoletida.: NÅR ET FLY KRYSSER ET SKIPS KURS, OG DERETTER SETTER UT EN NY KURS, SKAL SKIPET FØLGE ETTER. Eller noe i den duren.
Jeg løper inn i radiorommet, og fyrer opp på frekvens 2182 Khz telefoni.
Da skriker det i høyttaleren: SYNIA SYNIA FROM COASTGUARD. STEER COURSE 235
Jeg svarer flymaskinen, og får beskjed om at en savnet fisker er funnet drivende et stykke fra oss. Han hadde vært savnet flere dager.
Styrmannen fulgte med i samtalen, og la om kursen til 235.

Etter ca. 1 times gange var vi fremme.
Fiskeren var farget fra før, men nå var han også solbrent!! Vi fira ned leideren og fikk han om bord. Båten klarte vi ikke å få med, så den måtte vi la gå.
Jeg kalte opp Aruba, og fikk beskjed om at vi kunne levere han inn der.
Underveis dit, hadde vi innsamling til fiskeren, og fikk inn flere hundre US dollars. Jeg tror det var nok til han å kjøpe seg ny båt.
Etter avgang fra Aruba fikk Kapteinen telegram fra Borgermesteren på Aruba, med stor takk for godt utvist sjømannskap til hele besetningen!
 
Så kunne man gå inn på lugaren etterpå, ta seg en kald øl fra toppen av airconditionen og en Camel røyk før man tørna inn!!
Neste dag var vi i Venezuela igjen.
 

Finn Alsos
ex.gnist

----------O---------

Tungløft som måtte vente - akterutseiling.

I 63 var jeg jungmann på en sagunay båt som heter Sunrana som var fortøydi Callao Peru.....Det som jeg husker best Elvis siste plate Return to sender gikk hele tiden på jukeboksen og ved bardisken en hel del av mannskapet fra Nopal Verde riktige uteseilere med en masse tatoveringer
å hadde det rigtig koselig- Men skipet skulle losse et tungløft og ingen av dekksmannskapet ombord...det ble sendt en lettmatros til sjappa
for å få båsen og noen av matrosene ombord, men det gikk jo ikke lettmatrosen ble sjenket å ble sittende..så kom en tredjestyrmann samme skjedde----så 1 styrmann samme skjedde..Så det tungløftet fikk de ikke losset den dagen---Vi gikk ombord siden fikk vi høre at skipet seilte
å de som var akterutseilt ble sendt til neste havn ( antagelig med en del bondanger ) , Jeg som 17 åring syntes det var noen tøffe karer...

Siden seilte jeg på HØEGHS linjebåter fra matros til skipper eller fra
1965 til 2006
Hilsen almås

-----------------o---------------

Bjørn Tandberg .

Jeg har vært så heldig å få Bjørn Tandberg til å fortelle  fra tiden sin om bord i "Christian Radich". Det var der han la grunnlaget for et langt og innholdsrikt liv til sjøs.  Senere, 50 år etter, var han om bord igjen og klatret i riggen. Det er det ikke mange som gjør ham etter. Han har fått  egen plass i bildegalleriet, hvor han kommenterer hvert bilde på en grundig og oversiktlig måte. Her får vi også innføring i hvordan seilene handteres i ulike situasjoner. Men først en liten presentasjon:

Bjørn Tandberg  er født på Hemnesberget 1938. Han har hatt sitt yrke på sjøen siden 1955, kun avbrutt av ferie, militær førstegangstjeneste og nødvendig maritim skolegang. Fikk sin  navigatørutdannelse ved Farsund Sjømannskole på 1960-tallet. Første skip som styrmann, TT ”Havkong” av Oslo i 1963. Fører, første gang i 1977, MS ”Autobahn” av Grimstad. Tok ut sjømannspensjon i januar 1999. Siden 1962 har han vært  bosatt i Farsund..

Mange kjenner sikkert til hans artikler  i  "SKIPET", magasinet til "Norsk Skipsfartshistorisk Selskap", som kommer ut 4 ganger i året. En av hans store interesser er sjøfartshistore,   noe som skinner igjennom  alt arbeide hans. Han skriver på en måte som fenger alle som har interesse for historien vår, og får mange av oss som forlengst har passert middagshøyden  til å gjenoppleve noe av det vi var med på på som ung.  

 Gå til galleriet og les:  

--------------------o---------------------

Akterutseiling/rømning

Otto H Næsgård Andersen har sendt inn en artikkel om et tema som sikkert  mange vil ha interesse av å lese, nemlig akterutseiling  Har du noe å tilføye det han skriver, så ta gjerne kontakt., enten det er selvopplevd eller  det gjelder andre du kjenner. Kanskje kan det gi svar på en del av spørsmålene han stiller. Når det gjelder praksisen som ble utøvd fra skipets side  på den tiden, så var den ganske forskjellig avhengig av hvilket rederi det gjalt. Sjømannsloven hadde sine bestemmelser hva rettigheter og plikter angikk såvel for sjømannen  som for  skipet/rederiet. Bakerst i Avregningsboken for sjømannen var inntatt utdrag fra Sjømannsloven,  her i  også aketrutseiling/rømning. Jeg vet  det forekom at akterutseilte  fikk komme om bord igjen i neste havn, mens andre ble hjemsendt på "konsulatets regning" og senere svartelistet hos mønstingsmyndighetene.

Så til artikkelen:

Akterutseiling / rømning og litt krigsseilerhistorie

De aller fleste av oss som tidvis har sendt inn leserinnlegg til denne web-siden, beretter stort sett om at tiden til sjøs har vært opplevd som hyggelig, og noe som vi ser tilbake på med stor glede. Flere tiår senere husker vi best det positive, og fortrenger de mindre hyggelige opplevelsene. For det er jo rimelig å anta at svært mange av førstereisguttene på 15-16 år nok opplevde sitt første møte med skipsmiljøet både som uvant og røft, noe som til tider kunne resultere i en meget sterk hjemlengsel. Men denne var vel heldigvis for de fleste et  stadium av kort varighet, og uten at det forårsaket noe større dramatikk. Dengang på 50-60-70-tallet fantes det knapt noe som het fadderordninger eller spesielt tilsyn med de unge man fikk ombord. Men som nevnt, de fleste tilpasset seg fort det spesielle sjømannsmiljøet, og fant sin tildelte plass i det tildels strenge hierarki som et skipssamfunn utgjorde.

Men det er jo ikke til å stikke under en stol, at påkjenningen med mistrivsel kunne bli så pass stor, at planlagt akterutseiling eller rømning kunne være en utvei, for om mulig å komme hjem på en billig måte. ”Normale” akterutseilinger var jo ikke helt uvanlig, og er vel i ettertid blitt omtalt og beskrevet som spennende eventyrlyst, eksotisk, og ofte som et resultat av ungdommelig overmot og ubetenksomhet, særlig dersom ”lokale damer” var årsaken til akterutseilingen.

 I mange tilfeller var det vel helt umulig for skipsledelsen å vite om et besetningsmedlem  var forsvunnet frivillig, eller om vedkommende var blitt utsatt for noe kriminelt på land, slik at man ikke var i stand til å komme tilbake til skipet. Skillet mellom planlagt akterutseiling og rømning, må jo ha vært temmelig diffust og overlappende.

Det må jo uansett ha vært et stort dilemma for skipsføreren og de respektive avdelingssjefer, å seile ut fra en fremmed havn, uten å vite hva som har skjedd med en som eventuelt ble igjen? Uansett om det var en førstereisgutt på 15 år, eller en eldre erfaren sjømann.

 Og hvilke prosedyrer og rapporteringsrutiner var skipet pålagt å følge i de tilfeller at folk ikke var ombord ved varslet avgang? Fantes det for Handelsflåten utarbeidet noen felles og generelle regler for skriftlig dokumentasjon om hendelsen, som skipperen måtte utarbeide i slike tilfeller? Utover at hendelsen sikkert ble beskrevet i skipsloggen. Eller var det opp til hver enkelt kaptein?  

Inngikk dette tema som en del av fagplan på Styrmanns- og Skipperskolen?

 Det kunne vært interessant om noen som har vært direkte berørt av akterutseiling, ville skrive noen ord om hvordan det opplevdes. Også dere som satt med det øverste ansvar ombord, hvordan opplevde dere en slik situasjon?

 Eneste erfaring jeg selv kan huske, er at vi engang fikk ombord en messegutt som snart fikk veldig hjemlengsel. Faktisk mistrivdes han så sterkt, at han en dag rømte i en større havneby i Statene. Myndighetene på land ble varslet, og ettersøkning iverksatt. Heldigvis ble han funnet i god behold, og brakt ombord. Så dette tilfelle endte godt, og gutten fant seg mer til ro ombord.

Jeg har en bekjent som ufrivillig ble akterutseilt fra tankeren ”Kaia Knudsen” i Australia, så tidlig som høsten 1945. Han og en kamerat fra Vadsø hadde i Melbourne blitt kjent med to norske familier, og ble invitert med på biltur. De hadde forsikret seg om båtens avgangstid, men da de i god tid før fastsatt avgang kom tilbake fra bilturen, var skipet allerede seilt. De norske familiene, som jo følte seg ”medskyldig” i dette, kontaktet konsulatet, og da ordnet saken seg. Guttene hadde jo bare det de gikk og sto i, så de fikk utlevert penger til klær og diverse. Og ikke lenge etter fikk de begge hyre som dekksgutter ombord på en norsk fruktbåt, M/S ”British Columbia Express”, tilhørende rederiet Sigurd Herlofson & Co. A/S. Og de fikk den fineste fart man kan tenke seg, skuta var chartret av US Army i fart på Østen, Stillehavet og USA. Så denne akterutseiling fikk dermed en lykkelig utgang. Bortsett fra at de aldri fikk tilbake sine klær og eiendeler som befant seg ombord i ”Kaia Knudsen”.

 Min bekjente i denne historien, Arne Andreassen fra Vadsø, hadde en noe uvanlig tid som ung krigsseiler. 15 år gammel mønstret han og ni andre førstereisgutter fra Vadsø, på D/S ”Idefjord” i Kirkenes, så sent som i april 1945. Ikke mange dagene senere ble skipet torpedert utenfor innløpet til Kolafjorden av en tysk ubåt, U 997. Mannskapet gikk i livbåtene, og ble fraktet inn til Murmansk. For så å bli sendt med første konvoi til Skottland. Dette var også den siste krigskonvoien fra Murmansk, de ankom Glasgow på selve fredsdagen 8. mai 1945. I London ble Arne og to andre av førstereisguttene fra Vadsø, Helge Jomisko og Regnor Larsen, påmønstret tankeren ”Kaia Knudsen”, hvorpå turen gikk til US østkyst. Dermed deltok de også på den siste bevæpnede konvoi over Atlanteren. Trusselen fra de tyske ubåtene var nemlig ikke over enda, selv om Tyskland formelt hadde kapitulert. Fra US østkyst går så ferden igjen over Atlanteren til Italia, og via Suez til Fjerne Østen med last til de amerikanske styrker som enda kjempet mot Japan. Dekkslasten besto av jagerfly, det er i dag usikkert hvor de ble losset. Underveis kapitulerer Japan mens ”Kaia Knudsen” befinner seg i Karachi. For Arne og Regnor, ender altså den seilasen med akterutseiling i Australia. Arne tok senere telegrafistutdannelse i Marinen, hvor han tjenestegjorde i 17 år, før han igjen ble sivilist. Regnor Larsen utdannet seg til styrmann og seilte lenge ute. Helge Jomisko seilte ute helt til i 1988, da som maskinsjef. Det hører også med til historien, at Arne og Helge i 2005 høytidelig ble tildelt en russisk krigsminnemedalje, på dagen 60 år etter at de ble torpedert ved innløpet til Kolafjorden.

Og som en kuriositet, kan det jo nevnes at den norske korvetten Eglantine, som var eskortefartøy da ”Idefjord” ble torpedert, senere skulle bli Arne Andreassen sin arbeidsplass som radiobestyrer. Den var da blitt omklassifisert til fregatt, og omdøpt til KNM Sørøy.

Dersom noen skulle kjenne til disse tre som var førstereisgutter i april 1945, så ville de  sette stor pris på å få kontakt. Denne kan jeg eventuelt formidle.

 Men som nevnt innledningsvis, historier om temaet akterutseiling og rømning kunne  ha interesse for flere å høre om. Nå i ettertid er jo dette å betrakte som en viktig historisk dokumentasjon, som vedrører et  emne som vel de fleste sjøfolk kjente til, men som muligens var endel ”tabubelagt”.

 Otto H Næsgård Andersen

Ex radiotelegrafist

---------------------------o------------------------------

Nedenfor tar  eks.telegrafist  Ellbjørn Gundersen  oss  med tilbake til  60-70 årene, hvor han
beskriver  juleforberedelsene og -feiringen om bord i  i Nopal -båtene på den tiden. Redigert
utgave av denne  artikkelen var å lese  i juletillegget  til Helgelands Blad  2008.

                   Jul ombord   -   noen minner fra Nopal Line
     Ved tidl. telegrafist i Nopal Line, Ellbjørn Gundersen

Julen var vel den tiden de fleste helst kunne tenke seg å være hjemme hos kjære og
kjente.  Men med det store antall skip i vår handelsflåte i ti-årene etter andre
verdenskrig, og med de relativt store besetningene på hvert skip, var det i denne tiden
naturlig nok tusener på tusener av norske sjøfolk som hvert år måtte feire julen ute.
Da måtte en bare forsøke å gjøre høytiden så hyggelig som mulig for alle ombord, hvor
en så måtte befinne seg i verden.

Riktignok var de lange seilingsperiodene på to år som var vanlige rett etter andre
verdenskrig, blitt gradvis redusert utover 50- og 60-tallet, men selv ni måneder
kunne være en drøy periode borte fra familie og venner.

Ikke så underlig da at vår gode skipskamerat og humørspreder, annenstyrmannen,
mot slutten av en seilingsperiode ombord lot sin kraftige baryton høres utover øvre
del av midtskipet, der han ruslet fra brovinge til brovinge på sjøvakten, syngende
på den dengang så populære internasjonale storslageren "Soley Soley" i hans
høyst private arendalske oversettelse "E e' så lei, så lei"!   Nå måtte han
bare  ha en tur hjemom sitt kjære Arendal, og ikke minst Pollen....

Også i Nopal Line skulle lasten frem og forsinkelser unngås, i julen som ellers i
året.  Derfor forsøkte en så langt det var mulig å få båtene ut fra havn før
høytidsdagene, slik at det ikke oppsto unødig liggetid.Omstendighetene, eller
skal vi heller si tilfeldighetene, gjorde at jeg i årene rundt 1970 fikk
fem julehelger på rad som "gnist" om bord på Nopal-båtene, hver gang på
sydgående langs Brasil-kysten, og her er noen minner fra disse turene.  Nopal-seilere
fra den gang vil sikkert kjenne seg igjen i det meste av dette.

MS "Nopal Progress" på vel 9.000 tdw  - ett av 5 skip av samme type i Nopals Sør-Amerika-linje -
en typisk representant for den store norske
linjeflåten som ble bygget opp på 50- og begynnelsen av 60-tallet, skip med vakker linjeføring og god fart,
og midtskip med lugarplass til 12 passasjerer.  Hun seilte i Sør-Amerika-farten  fra 1956 til 1974, da hun ble
solgt til utlandet.  På det tidspunkt hadde denne type skip i den norske handelsflåten etter
hvert måttet gi tapt for container-skipene.
 

Innsatsen til stuerten og hans folk i byssa,i messene og i salongen, var naturlig nok helt avgjørende
for en vellykket julefeiring om bord.  Stuertens juleforberedelser startet da også tidlig med
bestillinger og innkjøp.  Ikke minst ved siste anløp i New Orleans før jul var det hektisk.   Her kom
stores-forsendelsene fra Norge vanligvis om bord, til jul bl.a pinnekjøttet og de norske drikkevarene
en gjerne vil ha til julematen.

Så var det lutefisken.  Den norske skipshandleren i New Orleans kunne  levere egenprodusert
vare laget av tørr- og klippfisk  importert fraNorge.  En velvoksen amerikaner  med afrikanske
aner hadde fått spesialopplæring av den norske skipshandleren, og hadde i ukene før jul nærmest
full jobb med å dekke etterspørselen fra norske skip.  Sjelden fikk en vel mer eksotisk produsert
lutefisk enn den førsteklasses varianten som afroamerikaneren på lageret hos skipshandleren i New
Orleans sto for.

På sykelugaren, som heldigvis svært sjelden var i bruk til sitt egentlige formål, duftet det herlig av
egenprodusert fenalår.  Etter litt eksperimentering hadde en funnet ut at den tørre, kjølige
luftstrømmen fra airconditioning-apparatene var ideell for tørking av spekekjøtt.  Argentinas
enorme sauebestand på slettelandet sør i Patagonia sørget for de flotteste råvarer, tilgjengelige
i Buenos Aires for en rimelig penge. Dermed ble det salting og tørking etter alle kunstens regler.
Stuerten sørget for skipets behov, mens enkelte av oss andre gjorde private innkjøp og laget
egne godbiter til bruk som ekstrasnadder på rolige kvelder i sjøen.

Juletreet var naturligvis også viktig.  Riktignok hadde en alltids om bord en plastvariant som
reserve, men ekte vare med god granlukt  var naturlig nok å foretrekke.  En gang holdt det bare
så vidt.  Skipshandleren glemte treet ved siste besøk om bord  rett før avgang i New Orleans. 
Heldigvis skulle vi en snartur oppom Baton Rouge før kursen ble satt sydover, og skipshandleren
sørget for at losbåten hadde med juletreet da vi igjen passerte New Orleans  på vei nedover
Mississippi-elven!

Sydamerikabåtene i Nopal Line hadde plass til 12 passasjerer.  For det meste var det
amerikanske pensjonister som tok en hel rundtur fra New Orleans til Buenos Aires og tilbake,
omtrent to måneder i alt.  Ekstra spenning knyttet det seg naturligvis til dem som kom bord til
juleturen, om de var av den omgjengelige typen som kunne bidra til en hyggelig stemning
under de felles samværene rundt jul og nyttår.

Musikken i førjulstiden må vel heller ikke glemmes.  Mens en forflyttet seg mellom havnene i
US Gulf i desember måned, var eteren full av den amerikanske julemusikken, det var Jingle
Bells, White Christmas, Rudolph og I Wish You a Merry Christmas døgnet rundt, i den unike
blandingen av kommers og sentimental julestemning som bare amerikanerne får til.

Før avgang New Orleans hadde en et siste besøk ombord fra Velferden med filmer for turen,
og ikke minst fra sjømannskirka,  som gjerne hadde med julegaver til hele besetningen, som
oftest fra givere hjemme i Norge.

New Orleans var Nopal-linjens hovedhavn i Statene.Her er Mississippi med lektertrafikken og med
"skyline"  New Orleans i bakgrunnen.I forgrunnen -  på brotaket 
på "Nopal Progress" -  et kjent ansikt for mange seilende på 70-tallet, mangeårig husmor ved sjømannskirkene
i Santos og  New Orleans, Ruth Leite, nå Bakke, fra Værlandet i Sunnfjord. Hun vil også være kjent  som
bidragsyter til denne hjemmesiden.I 1973 inviterte rederiet Øivind Lorentzen  på en rundreise  som takk
for innsatsen for rederiets seilende gjennom flere  år.

Så forlot en da et vanligvis noe hustrig førjuls-New Orleans,  gled nedover Mississippi,
kvittet losen ved ett av de to passene i elvemunningen og satte kursen for Karibien, i
møte med sola og varmen. Selv midt på vinteren kunne en - dersom en hadde anløp i
Venezuela og valgte ruten gjennom Yucatán-stredet - bare et par dager etter at en
forlot New Orleans, pumpe temperert Karibien-vann direkte i svømmebassenget på dekk,
og alle ombord kunne nyte en forfriskende dukkert på frivakta.

Full last og   Full Ahead ....

”Nopal Express” underveis sørover mot sol og  varme på slutten
av 60-tallet

Rogaland radio var på denne tiden handelsflåtens viktigste kontaktpunkt med hjemlandet.  Siste
ukene før jul var trafikkmengden enorm over stasjonen. Trafikklistene - listene med kallesignaler til
båter som stasjonen hadde trafikk til og som ble sendt ut til faste tidspunkt døgnet rundt - var lange,
og ventetidene for å bli ekspedert, særlig på telefoni,  kunne bli temmelig drøye.Både Mexico-
gulfen og Karibien, og også områdene fra Brasil og sørover hadde mye atmosfæriske forstyrrelser,
noe som gjorde det vanskelig å nå frem til Rogaland på kortbølge telefoni.  Trafikken med
Nopal-båtene til og fra Norge gikk derfor stort sett på telegrafi.

Førjulstrafikken over Rogaland radio førte ofte til lange ventetider
ved morsenøkkelen, som her i radiorommet på "Nopal Rex" i  desember
1969 Her artikkelforfatteren, telegrafist Ellbjørn Gundersen

Typisk for førjulstiden var XLH-telegrammene til og fra familie og venner i Norge. Dette var
telegrammer med faste tekster til reduserte priser, og som derfor var populære for å
formidle hilsener til høytiden.  De var også raske å sende, tekstene var nummerert og en
sendte bare nummeret, og før utlevering ble hele teksten skrevet ut.  Hos gnisten samlet det
seg i dagene før jul etterhvert en betydelig bunke klar for utdeling til besetningen ombord
om kvelden julaften. Mange av oss som seilte ute den gangen, vil sikkert ennå huske
tekstene på rim fra disse telegrammene.

Postkassa - ønskekonserten på NRK kortbølgen - ble lyttet til så sant det var mulig.  Her
var det julehilsener til de seilende, og julemusikk naturligvis, gjerne med ekstra lange
sendinger eller ekstrautgaver like før jul.  Og på julaften tonet Sølvguttene og kirkeklokkene
fra det ganske land ut fra kortbølgemottakerne ombord, og pirret naturlig nok fram litt ekstra
hjemlengsel hos mange.

Etter hvert som vi forflyttet oss sørover endret også julemusikken på radioen karakter. Den
typisk amerikanske forsvant etter hvert og ble avløst av heftigere karibiske rytmer, for så å
gå over i mykere brasilianske sambatakter når vi kom enda lenger nedover langs kysten.
Ved passering av ekvator på nordkysten av Brasil var det tid for linjedåp, en fast tradisjon på
Nopal-båtene på sørgående.  Passasjerene skulle døpes, og de av mannskapet som ikke
hadde sine dåpssertifikater i orden, måtte naturligvis igjennom samme prosedyren. 

På én av turene passerte vi til og med linjen på selveste julaften. Da ble det møte mellom
nissefar med sekk og kong Neptun på 4-luka om ettermiddagen, og det oppsto et visst
munnhuggeri om hvem som egentlig hadde krav på oppmerksomhet akkurat den dagen, ikke
minst til passasjerenes store fornøyelse og ivrige Instamatic-klikking....

Linjedåp ombord på "Nopal Progress" på sydgående før jul 1970.

Kong Neptun og hans dronning tar oppgaven alvorlig, her ved  stuert
Johansen og salongpike Trude Dolmen fra Røsvik i Salten.

Også på brua skulle det være "style" med blankpusset messing til jul...
Annenstyrmann Torbjørn Nedenes fra Nedenes ved Arendal, gir maskin-
telegrafen en siste finish før høytiden, innimellom andre oppgaver på sjøvakta."Nopal Progress" 1971.

Stuertens personale var i dagene frem mot julaften travelt opptatt med forberedelser og pynting av messer og
salonger til høytiden.  Når julaften kom, ble det naturligvis ekstra hektisk.Kokkene svettet over grytene i
byssa, det skulle være norsk julemiddag med både pinnekjøtt og ribbe og gjerne lutefisk i tillegg, og
kanskje til og med noe ekstra utenom, tilpasset ganene til amerikanske pensjonistpassasjerer. 

Stuertens personale var krumtappen i julefeiringenog  hadde en hektisk julaften - her er
salongpike Erna fra Helgeland på vei  ut fra pantryet med dampende julemat-fat   til de
forventningsfulle  samlet i salongen på "Nopal Rex" julaften 1969

Alt etter antall passasjerer og plass ombord ble middagen gjerne servert enten samlet i salongen for
alle ombord, eller fordelt på salongen og en messe.  Men så lenge en var i sjøen, måtte sjøvaktene
gå sin gang, så for noen ble det naturligvis å spise på tørn og avløse hverandre under hovedmåltidene.

                               Høytidelig julemiddag  i  salongen på "Nopal Rex"  julaften 1969
Innimellom passasjerene ser vi fra besetningen bl.a.  chiefen Olsen fra Fredrikstad ved bordenden,
og stuert Carlos Fredriksen t.h., foran ham overstyrmannen

                                                    Heller ikke i julen slapp en unna oppvasken....

 Her er det Sonja Gundersen t.v. (gift med stuert Per Gundersen) og Lina Bomstad (gift med
førstestyrmann Jostein Bomstad) som tar den  med et smil i salong-pantryet på
"Nopal Progress" julen 1971

Etter middagen var imidlertid hele besetningen unntatt vaktene samlet i barsalongen  sammen med passasjerene,
til kaffe avec, med kaker og julegodter og alt som ellers hørte til. 

Santa Claus Is Coming To Town...."Nissefars ankomst - her i annenstyrmann Nedenes' skikkelse - utløste spontan ringdans og
allsang blant passasjerene.  Ingen ting å utsette på passasjergjengens humør denne juleturen med "Nopal Progress" i  1971.

Nå var tiden inne for gnisten til å hente frem og dele ut juletelegrammene til besetningen.  Nissen
dukket gjerne også opp litt utpå med sine store sekker, det var pakkene fra "kjerka" og andre
pakkehemmeligheter som måtte være kommet ombord i tiden før jul.   Heller ikke passasjerene var
glemt av Santa Claus.

Også skipperen -Aage M. Olsen fra Harstad - hadde tydeligvis oppført seg  bra og fikk
fornøyd sin pakke av nissen, mens trikkeren, Hans Øksnevad,  trår til som velvillig nisse-
medhjelper i bakgrunnen."Nopal Progress" julen 1971

                                                            "Nopal Progress" julen 1971
Vår alltid blide salongpike Anne Lise har  -  etter pakkestabelen å dømme - tydeligvis 
greid å sjarmere gamle nissefar til å være litt ekstra raus....

Så ble det etterhvert gjerne litt allsang, både norske og amerikanske julesanger, ofte kom en gitar eller
et munnspill frem, ja, til og med trekkspill hadde noen med ombord.  Ogvar stemningen for det, kunne det
til og med bli en julesvingom utpå kvelden....

....ofte kom en gitar eller et munnspill frem....Her er hjemmesidens innehaver, Osmund Enga, andektig lyttende
til chiefen Aarviks innlevelsesrike ballade-fremføring."Nopal Progress" 1973

Men selv om julaftensmåltidene nå var bragt vel havn etter et hektisk løp,  og stuertens personale kunne puste
litt ut etter en vellykket første runde, kunne  en ikke tillate seg å hvile lenge på laurbærene.Første juledag
var jo de amerikanske passasjerenes egentlige dag for feiring, derfor fortsatte det gjerne igjen med mye 
god mat og felles bespisning også denne dagen

Kinakokken (egentlig bosatt i Surinam)  på "Nopal Progress" var en likandes kar
og meget avholdt ombord - og en sann mester med store bufféter....

Ekstra godt i minnet sitter 1. juledags-lunsjene på båtdekket på Brasilkysten, med kina-kokkens
overdådige lunsjbord med et utall av varme og kalde retter som et samlende midtpunkt, og med
den varme havbrisen som sveipet over oss der hele besetningen var benket ved langbord sammen
med passasjerene  i skyggen under soltaket over. 

Hektisk aktivitet rundt kinakokkens rikholdige lunsjbuffet på båtdekket på "Nopal Progress" 1. juledag 1972
 påBrasil-kysten.Av besetningen ser vi bl.a.  annenstyrmann Arvid Breisnes (til venstre), kaptein Finn
Arnesen (midt på langsiden), og oppe i høyre hjørne 1. maskinist Pettersen fra Helgeland og chiefen Knut Eltvik
fra Ålesund (delvis skjult), damen i rødt er Anne-Britt  Gyland fra Farsund, gift med overstyrmann Jørg
Gyland  og  passasjer på denne turen.

Kanskje ikke rart at en da av og til -  som når en kjemper seg utendørs i julehelga i den hjemlige vintersnoa for å
bære mer peisved i hus - at en tar seg i å ønske seg tilbake til en juledag på båtdekket utenfor Brasil.Men
så var det naturligvis det som en ikke fikk med seg i de julene en var ute, og som spesielt familiefolkene ombord
følte ekstra sterkt at det manglet, nemlig samværet med de nærmeste i den familiehøytiden som jo julen tross alt
er.Men alt i alt, veldig hyggelige var disse julene ombord i linjebåtene likevel...

--------------------o------------------

Ellbjørn Gundersen har også sendt oss  historien nedenfor .

TRIKKEREN  UNDER  ANGREP  PÅ  BRASIL-KYSTEN  (1972)

Det var kort mellom havnene og hektisk ombord i linjebåtene i Nopal Line som gikk mellom  US Gulf og Sør-Amerika, både på rundturen i Gulfen og fra Brasil og videre sørover kysten.  Midt på ruten, mellom New Orleans eller Venezuela og Brasil, hadde en imidlertid noen  dager i sjøen, der en fikk spylt støv og skitt av skuta og der livet ombord fant en litt roligere rytme i takt med sjøvaktene.  Da ble det jo gjerne til at de som hadde fri om kvelden, kom sammen, enten i messa eller på en eller annen lugar,  og oppsummerte litt fra dagens begivenheter og filosoferte litt over livet i sin alminnelighet.

 Slik var det også en kveld ombord i  "Nopal Progress" tidlig på 70-tallet,  på vei sørover fra New Orleans med kurs for Rio.  Vi hadde ekstra mye last  og lå lavt i sjøen. Vi satt et par stykker sammen med trikkeren på lugaren hans og løste aktuelle verdensproblemer og frisket opp noen gode historier innimellom.

 Trikkeren måtte et nødvendig ærend og forsvant et øyeblikk, med døra litt på gløtt.  Plutselig hører vi et forferdelig hyl. Før vi kommer oss opp av stolene, kommer trikkeren farende inn på lugaren - halvt forstyrret - med en flygefisk i handa!  Det ene øyet er hovent og rødt, og han har fiskeslo nedover halve ansiktet.

 Vi fikk etter hvert roet den ellers noenlunde sindige jærbuen såpass ned at vi kunne få en viss sammenheng i hva som hadde skjedd:

 I forhold til trikkerlugaren lå toalettene i motsatt ende av en lang korridor. Utgangen til dekk var imidlertid rett ved lugardøra.  Det var kveld, mørkt og stille på dekk og rolig sjø. Trikkeren valgte derfor den korteste veien, nemlig dekket, steg opp på en pullert og lot naturen gå sin gang rett i salt Sør-Atlanter. 

 Mens han står der og filosoferer  i  lyskjeglen fra den åpne døren bak seg og studerer tropenattens stjernehimmel, smeller det!

 En infernalsk smerte i høyre øye!  Trikkeren er sikker på han er blitt beskutt, derav brølet. Han tar seg til øyet, får handa full av slim, og er overbevist om at det er øyet som er på vei ut.  Han kommer seg ned av pullerten i en faderlig fart. 

 Med beina på dekket igjen summer han seg litt, hører det spreller, famler rundt og plukker opp -  en flygefisk!  Sammenhengen begynner å demre for ham.

 En flygefisk hadde altså gått mot lyskjeglen fra den åpne døren, tatt sats, og greid det mesterstykke å treffe trikkeren midt i høyre øye! 

 Det ble naturlig nok en munter kveld, der den ene teorien avløste den andre om hvorfor en provosert flygefisk hadde gått til angrep på forurenseren.  Flygefisken var naturligvis dagens konge og ble lagt på sølvfat for anledningen.

 Øyet kom seg  etter hvert, og trikkeren fikk neppe varig mén, men han hadde fått en betydelig respekt for slagkraften til innvånerne i Sør-Atlanteren og tok ikke sjansen på pullerten i det videre.  Vi andre var naturligvis sikret en god historie for lang tid framover! 

 Hans Øksnevad, elektriker  på Nopals linjebåter på Sør-Amerika gjennom mange år, jærbu, humørspreder og cumbia-fan.  Ikke minst favoritt-dansepartner til mange av våre aldrende passasjerdamer, så sant han bare fikk lagt sine yndlings cumbiakassetter i spilleren i salongen.  Her med "prosjektilet" etter det uventede angrepet på Brasil-kysten ca. 1972.

-----OOO-----

Takk til  Ellbjørn Gundersen for enda et artig innlegg. Se nedenfor:

DET  HARDE  LIV  PÅ  BRUA  I  NOPAL  LINE  (1973)

  Under fotograferingen hadde en Frydenlund-flaske blitt diskret plassert som staffasje for å gjøre bildet av den krevende jobbsituasjonen på brua enda mer perfekt (se originalen).  Den var imidlertid i bladet blitt pent retusjert før trykking.  Selv i "Vi Menn" var det den gang litt for sterk kost.....

Når vi på Syd-Amerika-båtene i Nopal Line fikk noen dager i sjøen på tur syd- eller nordover på "langstrekkene" mellom Rio og New Orleans eller Rio og La Guaira/Venezuela, når temperaturen i maskinrommet steg dag for dag jo nærmere ekvator vi kom, og konsumet av lime-juice og salttabletter tok av blant maskinistene, ja, da øket også gjerne intensiteten i kommentarene fra maskinistbordet over til styrmannsbordet under middagen i messa, om at noen måtte jobbe i varmen for å holde skuta i gang, mens andre levde det gode liv på brua....

 Muligens hadde de et poeng her, men ihvertfall oppsto det et behov for å dokumentere at styrmannens vakter på brua krevde sin mann, i motsetning til hva enkelte i "kjelleren" syntes å tro om den saken.

 Andrestyrmann Arvid Breisnes på "Nopal Progress" var som vanlig klar for en utfordring.   Mens skipperen tok sin velfortjente søndags-middagshvil etter å ha underholdt våre tolv amerikanske pensjonist-passasjerer under lunsjen,  rigget vi oss til med de nødvendige rekvisitter for å kunne dokumentere fotografisk en krevende vakt på bruvingen, inkl. kart og kikkert.

 Men dokumentasjonen burde jo ha en viss almenn interesse utover maskinist-bordet i messa hos oss.   "Vi Menn" hadde dengang en mye lest spalte, "På dekk og dørk", med stoff for seilende.  Der ble da også bildet etterhvert presentert med tittel noe i retning av "styrmannens slitsomme arbeidsdag sett med maskinistens øyne".

-----ooo-----

En pust fra gamle dager.

Rolf Dahl Ervik  har sendt oss  historien nedenfor om sitt første møte  med sjølivet i begynnelesen  av 50-årene.  Livet for en førstereisgutt på den tiden han beskriver kan virke  brutal , særlig for den yngre generasjon av idag.  Men  sånn var det  den gang, og mange av oss  som har kommet opp i årene kan bare nikke gjenkjennende till mye av det han forteller: Med andre ord,"Et pust fra gamle dager".  Det var ingen selfølgelighet  at det skulle være kontaktpersoner for førstereisgutter om bord i båtene i de dager.
Rolf Dahl Ervik har hatt et varierende karrieremønster, og her er noe av det han forteller:

Aurelian ble siste båten på langfart  som underordnet. Da jeg kom hjem, hadde min far,en tidligere kystskipper, kjøpt en fraktebåt på ca 100 t. Jeg hadde to eldre brødre som også var sjømenn. Den ene los og den andre kystskipper. Den siste og jeg skulle da drive dette fartøyet. M/S "Gunnerus" et tidligere forskningsfartøy for staten. Den var også vaktbåt for tyskerne ved Agdenes under krigen, og er nevnt i boken om SjetlandsLarsen. Før far kjøpte den hadde den drevet med snurpenot.

r

----o----

"Pearl Sea" og "Hidlefjord" i redningsaksjon.

John Persson har skrevet om en redningsoperajon han var med på i 1964. Hendelsen utspant seg øst for Panama og nord for Curacao.  Vi har kommet fram til at  at den norske båten måtte være  " Hidlefjord", og takker Reidar Sletten for god hjelp i arbeidet til å finne frem til denne båten.Det ville være av stor interesse om noen av de tar kontakt som den gangen var om bord "Hidlefjord",  tilh. Cornelius Olsen, Stavanger,  , slik  at vi kan få bekreftet  at det er riktig båt.   Nedenfor lar  jeg John Persson  berette med egne ord:

En kort presentation av mej själv: Pensionerad strax 63år, maskinchef sr (sist m/s Trelleborg), från Svenska Scandlines (numera Stena-ägt) i Trelleborg Sverige.

 Malmros kylfartyg "Pearl Sea" var chartrad av Johnson Line för 4 resor,2st på USA/Canada westpacificen(äpple,vindruvor) samt 2st Brasilien/Argentina.(bananer/äpple/päron)-Europa.

Bakgrund:Jag var 2e motorman på "Pearl Sea" 1964-65,gick 12-4 vakten med 2e maskinisten.

22 nov-1964 på morgonen på resa Panama-Liverpool fick vi in Mayday-call från en  navy tanker från Equador.

Jag skriver”mayday” men vår gnist kan ha mottagit meddelande via någon kustradio.

 Explosionen/förlisningen inträffade på morgonen efter 07.00 , tankrengöring och/eller hotworks talades det efteråt om.Tankern sjönk inom 5-10 min.

Förloppet:

Fikakaffe på förmiddagen vid 10-tiden innan vakten kl 12. Då ropade gnisten ut i mässhögtalaren:”Varning för krängning!”. Vi gjorde strax en kraftig gir och började gå mot olycksplatspositionen.

Gick på vakt kl 12 men 2ndren ville veta hur det gick däruppe på däck så jag var uppe  ibland och kollade läget samt tog några foton med min kamera. Alla andra var på utkik!

 Vi kom  dit efter några timmars gång och såg en drivande flotte med folk på (vi såg ingen olja i sjön!).samt  Hidlefjord på skärande kurs bortom flotten utan att ha observerat  denna.Efter signalerande såg de flotten och gjorde en fin manöver och gir samt lät flotten driva in mot sin babordsida.Detta tog viss tid för man hann hänga ut änternät och lotslejdare.Man ser folk klättra i lejdarna på fotot.De tog ombord 29 personer.

 Vi stävade runt i 6-7 knop och  fortsatte att sökta.

”Hjälten” för vår del i den här historien är en skarpögd jungman Johansson från Småland som från bb bryggvinge ungf. Kl 1630 åter!-upptäckte den vi till slut räddade.

Denne var  för övrigt skadad,mist ett finger ,kommit  ikläm i ståldörr.Vi hade sett samt förlorat honom ur sikte innan -det hördes rop-!Det var molnigt och grå gropig sjö, allt som syntes var hans huvud. Vi  satte livbåten och fick upp  honom.Då hade han legat över 9 timmar i vattnet.

Alla var på utkik men likväl höll vi på att missa honom i skymningen.

När vi slutat söka och fått upp vår livbåt var det beckmörkt ,klockan var efter 19.00.

Det sorgliga i historien är att det skulle ha funnits flera personer i vattnet med/utan flytväst men bara en kunde räddas.Några drunknade med all säkerhet!

Vi gick in till Curacao för att lämna iland den räddade.

 Efter att lämnat iland  samt all formalia avgick vi Curacao kl 19.00, 24/11 för Liverpool.

Endast Hidlefjord och Pearl Sea deltog i räddningsaktionen som jag uppfattade det.

------ooo----

Respons fra "Hidlefjord".

Det er kommet bekreftelse på historien til  John Persson fra en som var om bord i "Hidlefjord" da, motormann  Torleiv  Ness.
Nedenfor er hans egne ord om hvordan han opplevde redningsaksjonen.:

Leserbrev fra Bjørn Pedersen

Bjørn Pedersen seilte i ca. 2 år som reparatør med "SOMERVILLE" fra 1963 . Han seilte senere bl.a.  som 2.maskinist i Fearnley & Eger, Lief Høegh, Fred Olsen og Salen. Tok sivilingeniørutdannele i Sverige i 1976,  ble gift i Sverige  og bosatte seg der. Han har bidratt med flere notater og opplysninger under bildene som ligger i mappen "SOMERVILLE" i bildegalleriet. Nedenfor er kopi av en mail jeg fikk fra ham nylig. Les brevet og gakk hen og gjør det samme!

----------00-------

Biffen i Buenos Aires.

 Min historie går tilbake til 1961 som sjømann på land i Buenos Aires.

 Jungmann (sønn til kapteinen om bord) og jeg var på land en ettermidag i Buenos Aires. Vi gikk forbi en resturant, hvor Jungmann foreslo at vi skulle spise biff. Claridge Restaurant.

 Her hadde han vært med sin far tidligere å spist biff. Det var en så fin plass. Penger hadde vi i massevis (trodde vi). Jeg hadde 520 peso (kalt gærninger på sjømannsspråk) og han hadde 420 peso. 1000 peso var da 86 norske kroner.

 Vi gikk inn. Gardinene var delvis foretrukket vinduene, passelig svalt var det også inne. Vi bestilte biff og vin til maten. Biffen var meget god.

Eplepai med kaffe og cognac til dessert. Hovmesteren stod diskret noen bord fra oss, og reagerte på ethvert vink fra oss. Det var stil over spisestedet vi hadde valgt.

 Da oppgjørets time kom hadde hovmesteren spesifisert regningen og summen var 955 peso. Regningen var brettet over og han hadde skrevet 935 peso på forsiden. Vi hadde som sagt 940 peso, som vi ga hovmesteren.

 Jeg syntes dette var noe pinlig og begynte å gå ut. Vanligvis betalte du med 1000 peso, resten driks. Jungmann ventet på veksepengene. Hovmesteren kom tilbake med 5 peso på et sølvfat. Jungman grep 5 pesoen og gikk.

 Jeg måtte spørre hvorfor han tok mynten, hvorpå svaret var ” Vi måtte jo ha penger til bussen om bord”, det kostet 2.5 peso pr person. Jungmann gikk rett opp til sin far Kapteinen og fortalte om den fantastiske biffen og betalingen. Maskinsjefen var også tilstede hos Kapteinen.

 Om kvelden da jeg kom på vakt kommenterte Maskinsjefen:

” Den biffen blir du å huske heile livet”.

 Dette var for 40 år siden og jeg husker det som om det var i går.

 Ps: Like før jul 2000 ringte jeg til Jungmannen å spurte om han husket meg? Hvorpå han svarte” Glaridge Restaurant i Buenos Aires”.

Det var tydelig at ikke han heller hadde glemt tildragelsen 40 år tidligere.

 Knut Robertsen

--------------------oooo------------------

Her er en story fra livet der ute.

Ser når jeg er inne på nettsurfer yyyyyyy  men ikke noe e post add eller noen ting bare bildene  X ringte meg fra Pireus og sa att nå må du komme ombord her  detta er 1 jævlig fin båt og vi blåser verden rundt på o.0.  denne skuta gjorde bra fart det er sikkert. Vi trenger tømmerman og jeg er båsen og da skal vi faen i meg ha det bra sa X he he   jeg gjorde meg klar og stod på reisefot da jeg fikk beskjedet att skuta var solgt hummmmmm   ned tur.  Faen det var dumt sure.  X fortalte siden de gikk til Las Palmas hvor skuta skulle tas over av nye eiere.men 9i las palmas var det gamle kjente som lurte på om ting var til salgs.Som regel før solgte jo skippere og chiefer og styrmen det som var var he he. Men X mente att nå var det faen i meg tid for 1 ny vri  reserve ankkeret lå under poppen med ei luke opp    du kunne skru opp right he he  X organiserte ei natt mere på faenskap en penger og stjal reserveannkeret og ikke nok med det men de som hadde båten under holdt på og gå ned he he  hadde beregnet vekten feil.  Dette ble jo oppdaget og det hviste X godt og han oppserverte skippern når han gikk på akterdekket og så opp på bommene og lurte på hvordan dette kunne ha gått for seg  he he hummm  denne skipper hadde ikke hørt om Frisco rigg og boston gir he he det er mange muligheter osmund med kasteblokker he he  jeg sier ikke att folk er dumme det er sikkert men dette har jeg glist mye av slik jeg kjenner X   dette var ikke økonomisk bare 1 pek  nå må jeg gå og legge meg he he

x-sailor

-----------------------oooo-----------------------

 Per A. Mikalsen, (ex.gnist) LA3FL

har her en historie fra forgagne dager

   Jeg  var en dag innom  sjømannskirken i San Francisco, hadde et  lite ærend der, og skulle  også kikke litt i noen norsk aviser, men hadde  litt dårlig tid.   Akkurat da var jeg den eneste sjømann som var innom på  sjømannskirken.  I  tillegg var der også innom en hel gruppe av eldre, norske religiøse damer fra en eller annen misjons forening på Sørlandet.   De hadde  reist rundt i de norske utvandrer områder i  USA, og  skulle nå snart hjem.  Jeg ble av kona til sjømannspresten nærmest beordret til å ta meg tid til å sitte ned å prate litt med disse damer, ettersom jeg var sjømann. Jeg  kunne  ikke sitte å lese avisene  fra  gamlelandet.  Damene forsynte seg  godt av  kaffen og vafler med jordbærsyltetøy, vanlig meny som gjerne tilbys besøkende sjøfolk.  Jeg hadde imidlertid akkurat da ikke lyst på kaffe og vafler, bare ønsket å komme meg avgårde. Det nyttet ikke umiddelbart, da prestefrua kom med kaffemugga og spurte om jeg hadde lyst på kaffe.  Jeg svarte da, "Nei - jeg har ikke lyst på kaffe, men kvinnfolk (så ørliten pause før jeg fortsatte), de har lyst på kaffe".  De ble nesten panikk ved bordet i min lille pause, etterpå ble damene meget forvirret og forlegne,  og skjemtes over at de først hadde misforstått  hva jeg var i  ferd med å si. Jeg godtet meg, tenkte at det var til pass for dem at skøyet litt med prestefrua og alle de andre spreng reliøse bertene som tvang meg  til å sitte  ned ved bordet deres,  istedet for å  lese de avisene jeg ønsket.

2 isbryterhistorier

Skrevet av Bosse Nilsson

 Flotte bilder och en morro historia,du skickade Osmund.

El viejo

------------------------------oooo--------------------------

Pirater

Knut Sætervik forteller:

Det har vært mye prat på Tv de siste dagene om
angrepet på Seabourne Spirit utenfor Somalia. BBC
hadde et lengre innlegg om saken i går og det ser ut
som om de færreste tilfeller blir rapportert.
Båten er jo under Bahama flagg, men Atle Brynestad er
en av rederne og med norske offiserer blir det jo som
om skuta var norsk.

De små tankbåtene til Karlander var veldig utsatt da
vi gikk på Indonesia i 63-64. Vi ble jo bordet da vi
lå til ankers på elva ved Pladju, men vi skremte dem
vekk. Chiefen tok til å sitte på båtdekket om natta
med rakettpistolen klar. Andre båter var ikke så
heldige og mistet verdier. T.o.m. Landvard på 20 000t
i ballast ble bordet ved kaien.

Vi gikk 6-6 ombord i Slang og det var vel sånn i 2-3
tiden vi var på vei opp Bankastredet i ballast bound
for Pladju. Vi gikk "flat out" med 9,5 knop.
Så fikk jeg se et svakt flimrende lysskjær litt på bb.
baug og forsto jo med en gang at lyset måtte komme fra
en av de lokale båtene. Gjennom kikkerten så jeg at
det var reflektert lys innefra styrehuset? Som vanlig
da jeg nærmet meg slike lyskilder slo jeg på
lyskasteren og rettet den mot lyskilden. Vanligvis var
de lyse seilene lett å se på lang avstand, men her var
det en motorbåt og den var ganske nær.
I det samme lyskasteren kom på dukket det opp DEN
gjengen ved rekka og båten forandret brått kurs inn
mot oss.
Jeg fikk gitt hardt styrbord og la Slang på en kurs
unna den andre båten. Heldigvis gjorde vi vel 0,5 knop
større fart og seg sakte fra. På sikker avstand
gjenopptok jeg den gamle kursen og ingen ting skjedde.
Hva skrev jeg i journalen? Ingenting.
Ja dette var beretningen om et piratangrep som ikke
skjedde. Men det er et poeng et sted.
Mvh, Knut. SLANG var eks LANG til Shell co.

---------------------ooo--------------------

Enda en pirathistorie

Skrevet av Bosse Nilsson

2  selvopplevde historier

skrevet av Sverre Frostmo

Chiefens tenner

En av Knut Sæterviks opplevelser.

 Det var da vi bakket ut fra kaia i Djambi at Chiefen manøvrerte så bort i natta at vi bakket på land med god fart. Helt edru var han vel ikke for normalt så overlot han slikt til de kinesiske Engine Driverne.
Roret lå hardt over til st.b og sammenstøtet med den relativt myke elvebredden gjorde at selve rorstammen vred seg. Vi trodde først det hadde gått bra, men da vi kom utpå elven igjen oppdaget vi fort at noe var galt og fikk ankret opp i en fart.

En tauleider ble hengt ut over hekken og Chiefen strippet ned til shorts og stupte overbord.Nå var jo SLANG på bare 200t.dw så det var ikke dypt ned til roret, men det ble jo noen turer mens vi sveivet på rattet og Chiefen fant ut at roret beveget seg fra midtskips til 90 gr. st.b.Det var da vi kom til at rorstammen var vridd.

Så kunne Chiefen komme opp av vannet, men det var da uhellet skjedde. Han var ved å slenge ene benet over rekka da han plutselig stivnet til! og begynte med største forsiktighet å klatre ned de 4 trinnene ned til vannet. Blikket var stivt festet på noe der nede og da jeg tittet over rekka så jeg gebisset hans ligge på nederste trinn delt i to! Det hadde falt ut av kjeften og blitt delt da det traff trinnet.
Trinnet hadde jo svaiet ganske vilt, men merkelig nok klarte han å få fatt i tennene før de ble borte for alltid.

Så lå vi der uten styring 96 n.m. oppe i Djambi River og med en mellombølgesender som ikke virket der oppe i jungelen. Enten måtte vi bli der på det uvisse eller være selvhjulpne.

Chiefen og jeg satte igang og tok kvadranten løs fra rorstammen , la roret midtskips og boltet og klemte fast kvadranten i noenlunde riktig stilling. Så kunne vi styre igjen på en måte, men hydraulikken var skadet og det var bare Chiefen og jeg som klarte å dreie rattet.  Først i åpen sjø fikk de kinesiske Quartermasters slippe til igjen og så gikk det i sikksakk mot Singapore.
!
Chiefen fikk limt sammen tennene med Araldit på veien til Singapore og ved kaffebordet på Kjerka la han ut om det som hadde skjedd. "Også limte jeg tennene med Araldit!" ropte han triumferende idet han tørket ut tyggeredskapen som var full av halvtygget vaffel og la tennene  på kaffebordet til almen beskuelse og beundring!

Nå måtte jo Chiefen få seg nye tenner på en eller annen måte. Han fikk bestillt et nytt sett med to gulltenner i forkant i Palembang, men å finansiere dette var en annen sak.
Prisene i Indonesia var helt sporet av på den tiden. Etter offisiell kurs kostet en fl. Whisky Kr.800,- hvis en var så heldig å finne en.
Men Chiefen visste råd. To fat med smøreolje til en verdi av Kr.45000,- !!!!! pr.stk.
ble omsatt i et antall Rupiah og så stilte Chiefen med et stort smil og to glitrende gulltenner.

Gliset satt der noen uker, men en kveld vi kom opp til Pladju ble det brått borte.
Vi fikk beskjed om at ny Chief! ville komme ombord neste morgen og at Chiefen skulle bli med en tankbåt til Singapore samme kveld.
Skippern sa at han ikke visste noe og jeg forsto ingenting.Det gikk lang tid før jeg fant ut hva som hadde skjedd.
Chiefen ante nok noe, men sa ingenting.Han bare pakket  det lille han hadde av klær og samlet alt som het papirer og håndbøker og stappet disse i en koffert.

Neste morgen kom den nye Chiefen og det første  han spurte etter var håndbøker og papirer, men det var  en ren lugar han kom til.  Chiefen hadde gjort rent bord.

Skipperen gikk i land for å  anmelde Chiefen og få ham arrestert i Singapore, men slik som forbindelsen var på den tiden var det en håpløs oppgave.
Kofferten med papirene gikk vel overbord i åpen sjø så hvor var bevisene?
Jeg  hørte ikke mer om hvordan det gikk med Chiefen, men hvis du treffer en med to gulltenner i gebisset kan det godt være ham.

----------------------------ooo-----------------------