Her er siden for deg om du har noe på hjertet, og kom gjerne med en fresk historie fra blåmyra. Det vil piffe opp siden. Jeg har imidlertid måttet akseptere noen etiske og juridiske begrensninger for å kunne ha denne hjemmesiden ute på nettet. Man kan jo forestille seg hva som vil skje hvis innlegg f.eks. er injurierende, eller grov pornografisk. Konsekvensen kan bli at jeg får svi på pungen. Jeg håper du forstår problemet mitt.
Alle innlegg må sendes pr. e-mail til: mailto:hildju-e@online.no Jeg vil så kopiere over til siden.
|
Texaco og den norske Cap. Rieber Et historisk tilbakeblikk forfattet av Knut Sætervik -------------------------------------------------------------------------------------------------------- |
|---|
|
Nedenfor tar eks.telegrafist Ellbjørn Gundersen oss med tilbake til 60-70 årene, hvor han
Jul ombord -
noen
minner fra Nopal Line
Julen
var vel den tiden de fleste helst kunne tenke seg å være hjemme hos kjære og
Riktignok
var de lange seilingsperiodene på to år som var vanlige rett etter andre
Ikke så
underlig da at vår gode skipskamerat og humørspreder, annenstyrmannen, Også i Nopal
Line skulle lasten frem og forsinkelser unngås, i julen som ellers i
MS
"Nopal Progress" på vel 9.000 tdw
- ett av 5 skip av samme type i Nopals Sør-Amerika-linje - Innsatsen til stuerten og hans folk i byssa,i messene og i salongen, var naturlig nok helt avgjørende Så var det lutefisken. Den norske skipshandleren i New Orleans
kunne levere egenprodusert På
sykelugaren, som heldigvis svært sjelden var i bruk til sitt egentlige formål,
duftet det herlig av Juletreet
var naturligvis også viktig. Riktignok
hadde en alltids om bord en plastvariant som Sydamerikabåtene
i Nopal Line hadde plass til 12 passasjerer.
For det meste var det Musikken i
førjulstiden må vel heller ikke glemmes.
Mens en forflyttet seg mellom havnene i Før avgang New Orleans
hadde en et siste besøk ombord fra Velferden med filmer for turen,
New Orleans var
Nopal-linjens hovedhavn i Statene.
Så forlot en da et vanligvis noe hustrig førjuls-New Orleans, gled nedover Mississippi,
Full last og Full Ahead .... ”Nopal Express” underveis sørover mot sol og varme på slutten
Rogaland
radio var på denne tiden handelsflåtens viktigste kontaktpunkt med
hjemlandet. Siste
Førjulstrafikken over Rogaland radio førte ofte til lange ventetider
Typisk for
førjulstiden var XLH-telegrammene til og fra familie og venner i Norge. Dette
var Postkassa -
ønskekonserten på NRK kortbølgen - ble lyttet til så sant det var mulig. Her Etter hvert
som vi forflyttet oss sørover endret også julemusikken på radioen karakter. Den
På én av turene passerte vi
til og med linjen på selveste julaften. Da ble det møte mellom
Linjedåp ombord på "Nopal Progress" på sydgående før jul 1970. Kong
Neptun og hans dronning tar oppgaven alvorlig, her ved stuert
Også på brua skulle det være "style" med blankpusset messing til jul...
Stuertens
personale var i dagene frem mot julaften travelt opptatt med forberedelser og
pynting av messer og
Stuertens personale var krumtappen i julefeiringenog hadde en hektisk julaften - her er
Alt
etter antall passasjerer og plass ombord ble middagen gjerne servert enten
samlet i salongen for
Høytidelig
julemiddag i salongen på "Nopal Rex" julaften 1969
Heller ikke i julen slapp en unna oppvasken.... Her er det Sonja Gundersen t.v. (gift med
stuert Per Gundersen) og Lina Bomstad (gift med
Etter middagen var imidlertid hele besetningen unntatt
vaktene samlet i barsalongen sammen med
passasjerene,
Santa Claus Is Coming To Town...."
Nå
var tiden inne for gnisten til å hente frem og dele ut juletelegrammene til
besetningen. Nissen
Også skipperen -Aage M. Olsen fra Harstad - hadde tydeligvis oppført seg bra og fikk
"Nopal
Progress" julen 1971
Så ble det etterhvert gjerne litt allsang, både norske og
amerikanske julesanger, ofte kom en gitar eller
....ofte kom en
gitar eller et munnspill frem....
Men selv om
julaftensmåltidene nå var bragt vel havn etter et hektisk løp, og stuertens personale kunne puste
Kinakokken (egentlig bosatt i Surinam) på "Nopal Progress" var en likandes
kar
Ekstra godt i minnet sitter 1. juledags-lunsjene
på båtdekket på Brasilkysten, med kina-kokkens
Hektisk aktivitet rundt kinakokkens rikholdige
lunsjbuffet på båtdekket på "Nopal Progress" 1. juledag 1972
Kanskje ikke
rart at en da av og til - som når en
kjemper seg utendørs i julehelga i den hjemlige vintersnoa for å
--------------------o------------------
Ellbjørn Gundersen har også sendt oss historien nedenfor . TRIKKEREN
UNDER ANGREP PÅ
BRASIL-KYSTEN (1972) Det var kort mellom havnene og hektisk ombord i linjebåtene i Nopal Line som gikk mellom US Gulf og Sør-Amerika, både på rundturen i Gulfen og fra Brasil og videre sørover kysten. Midt på ruten, mellom New Orleans eller Venezuela og Brasil, hadde en imidlertid noen dager i sjøen, der en fikk spylt støv og skitt av skuta og der livet ombord fant en litt roligere rytme i takt med sjøvaktene. Da ble det jo gjerne til at de som hadde fri om kvelden, kom sammen, enten i messa eller på en eller annen lugar, og oppsummerte litt fra dagens begivenheter og filosoferte litt over livet i sin alminnelighet.
-----OOO-----
Takk til Ellbjørn Gundersen for enda et artig innlegg. Se nedenfor: DET HARDE LIV
PÅ BRUA I
NOPAL LINE (1973)
Når vi på Syd-Amerika-båtene i Nopal Line fikk noen dager i sjøen på tur syd- eller nordover på "langstrekkene" mellom Rio og New Orleans eller Rio og La Guaira/Venezuela, når temperaturen i maskinrommet steg dag for dag jo nærmere ekvator vi kom, og konsumet av lime-juice og salttabletter tok av blant maskinistene, ja, da øket også gjerne intensiteten i kommentarene fra maskinistbordet over til styrmannsbordet under middagen i messa, om at noen måtte jobbe i varmen for å holde skuta i gang, mens andre levde det gode liv på brua....
-----ooo-----
En pust fra gamle dager. Rolf Dahl Ervik har sendt oss historien nedenfor om sitt første møte med sjølivet i begynnelesen av 50-årene. Livet for en førstereisgutt på den tiden han beskriver kan virke brutal , særlig for den yngre generasjon av idag. Men sånn var det den gang, og mange av oss som har kommet opp i årene kan bare nikke gjenkjennende till mye av det han forteller: Med andre ord,"Et pust fra gamle dager". Det var ingen selfølgelighet at det skulle være kontaktpersoner for førstereisgutter om bord i båtene i de dager. Nå ble den satt inn i lokal fraktefart, Senere i den tradisjonelle farten nordover med trelast og fisk til Bergen. Jeg fungerte da som en slags bestmann. etter at broren min lærte meg opp. Jeg holdt ut i denne farten noen år, men etter 18 mndr militærtjeneste fikk jeg jobb på en av fosens lokalbåter for å få nok fartstid til styrmannskolen.Etter dette ble det mye tank, men også en periode på et av Rolf Wigans spesialskip i "Lakefarta". Min kone seilte sammen med meg et par år, men da ungene begynte å komme i begynnelsen av 70 åra fiikk jeg meg jobb som flygelederassistent ved Ørland Flystasjon. Dett var en kombinert jobb hvor jeg fikk fri når en herværende redningsskyte skulle bemannes. Jeg tok også lettdykkersertifikat i denne forbindelsen. Etter 8 år søkte jeg om permisjon og reiste ut som
overstyrmann på Uglands Vivita. En 160000 tobber som etter hvert ble ombygd til
produktcarrier. Etter som jeg svar den eneste i rederiet som hadde COW kurs, ble
jeg en slags nøkkelmmann under ombyggingen.
Etter denne perioden ble det tilbake til lufttrafikk
igjen. Men havet trakk meg tilbake i begynnelsen av 90 åra. Da havnet jeg til
slutt som skipper på Viator til Sørensen &sønner i Arendal. Dette var
en tidligere Gearbulkbåt -Kiwi Arrow som fortsatt var chartet av samme rederi.
Fin Worl Wide-fart med conainere og forskjellig tørlast.
Etter at jeg gikk av med pensjon i Luftfartsverket i år 2000, kjørte jeg en liten lokal tankbåt i tre vintre. Fjordafart med ensilasje. Så til historien: r
S/S Solgry
Denne skuta på 750 TDW, ble bygd i
1919 ved Gøtaverken, En triple expansjon dampmaskin på 54 NHK ga henne en topp
fart på ca 8 knop. Første eier var svensk, og hun fikk navnet
Wargon, Senere ble hun norsk og fikk forskjellige eiere og forskjellige navn,
Gullaug - Sylvi - Olli. I 1939 ble hun kjøpt av rederiet Holger Fiicher, Oslo og
fikk navnet Solgry Hun ble liggende uvirksom i Sverige under hele krigen. i 1858
firte hun det norske flagget for godt, og ble solgt til Hellas hvor hun fikk
flere eiere og flere navn til hun i 1971 ble opphugd i La
Spezia.
Førstereisgutt.
Etter knapt to måneders kurs ved
dekkslinjen på skoleskipet Brand IV,fikk jeg tilbud om
hyre som dekksgutt på ovenfor nevnte skute. Selv om det gjensto en uke av
kurset, slo jeg til. Fra Stavanger, hvor skoleskipet lå, ble jeg sendt med
lokalbåt til Haugesund, hvor jeg ankom en sen kveld i februar 1951. En eller
annen agent sørget videre for båtskyss ut til "drømmeskuta" som lå til
ankers.
Det sorte skroget dukket opp som en skygge i
den regnfulle natten. Et diffust lys funklet fra staget i formasta, og fortalte
at dette var en ankerligger. En skikkelse dukket opp ved losleideren og slengte
enden av en kasteline ned til båten. Matrosen som tok i mot meg var ikke helt
edru, og uten nærmere presentasjon av skuta og besetningen, fikk jeg beskjed om
å holde ankervakt."Jeg er forut - om det er noe du lurer på!,og ikke glem å purr
kokken klokken seks." mumlet han.
Jeg var ikke helt klar over hva en ankervakt
inneha, men ruslet rundt på dekket uten mål og med. Etter hvert ble jeg klar
over at de festet både forut i ruffen og i en lugar akterut. Skrålingen av
fyllerøster var ikke å ta feil av. Særlig gjengen forut lot seg høre. Etter noen
timer døde stemmene bort, og natten forløp uten viderverdigheter. Klokken seks
fant jeg fram til kokkelugaren, og etter ganske mange purringer fikk jeg liv i
vedkommende. Han bar preg av å ha deltatt i festen, og var både sur og
ubehagelig. Det hjalp heller ikke på humøret da han oppdaget at ilden i den
kullfyrte byssa var slukket. Fyordene han spyttet ut, og som var rettet mot min
person, passer ikke på trykk.
Senere fikk jeg vite at det var ankervaktens
jobb å holde fyr i byssa
Blodslit
Singeldekker var hun, gamle Solgry, med
ruff forut for mannskapet, fyrbøtere på babord og dekksfolk på styrbord. I
tillegg en liten messe og et vaskerom. Akterut, på hoveddekket var det lugarer
og messe for 2 styrmenn, 2 maskinister, kokk og messegutt Kapteinen og chiefen
hadde lugarer på popdekket, hvor også byssa befant seg. Det var tre luker med en
bom til hver.Jeg husker ikke hvor mange skjærstokker og treluker det måtte til
for å skalke, men jeg var temmelig utkjørt etter en slik operasjon. Tre lag
preseninger var heller ikke lette å hanskes med - særlig vinters tid. Blodslit
for tre matroser og en guttunge. Min tid som dekksgutt
ble heller av kort varighet. En herremann fra sjømmannsforbundet kom ombord i
Odda og fant ut at det var ulovlig med en slik stilling på et såpass tungdrevet
skip. Av den grunn ble jeg mønstret om til messegutt, Noe jeg slettes ikke
likte. Skipperen forsto nok dette, og mønstret meg tilbake til dekk etter et par
måneder - denne gang som jungmann. Jobben ble ikke lettere av den grunnen, men
jeg var fornøyd!!!!
Køya mi der framme i ruffen er verdt å nevne.
Den var fra før delvis opptatt av nedløpsrøret til kjetingkassen. Tenk dere det
rabalderet som oppsto når ankeret ble droppet!! Vi på dekk gikk tovaktsystem den
gangen, mens fyrbøterne gikk trevakt. Jeg var like trøtt da jeg ble purret halv
fire som da jeg køyet litt over midnatt. Det ble nok minst søvn på yngstemann,
som også skulle bære middagsmaten fra byssa til ruffen og i tillegg hadde
bakstørn der framme.
Krigsseilere.
Etter hvert som vi kom oss ut i rom sjø,
ble jeg kjent med den øvrige besetningen. Mange av dem
hadde seilt ute under krigen, og bar preg av dette. Nervene var på høykant, og
ganske ofte var det mye fyll og slagsmål - både blant
offiserer og mannskap. For en liten kar på femten og et halvt år, var ikke
dette den beste måten å møte sjølivet på. Imidlertid var de fleste karene flinke
sjøfolk når det gjaldt. Noe jeg fikk se da en løpekjetting fra rorflyndren røk i
et forrykende uvær ganske nær land. Med livet som innsats, jobbet styrmenn og
matroser side om side for å rigge til et nødutstyr. De reddet sikkert både
skute og mannskap den gangen.
Nordsjøfart.
Vi gikk i den tradisjonelle Nordsjøfarten
mellom havner i England, Belgia, Nederland, Frankrike, Danmark og Norge. Noen
ganger gikk vi langt opp i kanalene i Belgia. For å passere under broer, var
både skorstein og mastetopper hengslet, slik at de kunne legges ned. Det var som
om skuta gikk i åkeren - bokstavelig talt. Kuer og annet kveg beitet like inn
til skutesida.
Når jeg tenker tilbake, må jeg
beundre navigatørene som fant fram med sine enkle hjelpemidler. Et utgammelt
peileapparat, en magnetkompass og en slepelog var det hele. I tåke, benyttet de
ganske ofte loddskudd. Et svært blylodd med en knopet line og med en fordyping i
enden hvor vi dyttet inn en fettklatt. Dette for å se bunnens beskaffenhet. Vi
dekksfolkene betjente denne innretningen og ropte resultatet opp til vakthavende
på brovingen.
I uvær og motvind, måtte vi noen ganger ta inn
loggen. Farten var da så elendig at det var fare for å få linen i
propellen.
Jeg minnes havner som enda bar preg av siste
verdenskrigs herjinger. Særlig Calei, hvor det var mye ruiner i
havneomgivelsene. Jeg var ikke så høy i hatten når jeg måtte gå nattevakt mens
de fleste var i land. Bevæpnet med en pren, satt jeg for det meste i byssedøra
og holdt et øye med gangveien, men fortøyningene måtte også passes etter som
tidevannet skiftet. Noen ganger kom noen av guttene om bord for å hente kull som
var et kjærkommet byttemiddel. Da måtte jeg trå til for å hjelpe. Det var ikke
bare fyrbøterne som var sotengler da nei.
Kullemper.
Denne stillingen måtte i sannhet være den
verste på en skute. Selv fikk jeg prøvd meg der et par vakter. Under et opphold
i Esbjerg, ble det vel mye sprit på guttene. Så vel fyrbøtere som lemper var ute
av drift. Den gamle chiefen- en dypt religiøs mann fra Kristiansund- samt 2.
maskinisten maktet å holde noenlunde liv i fyrgangene til vi ankom Arendal .
Jeg ble beordret inn i baksten hvor det var heller lite kull. I det diffuse
lyset fra en parafinlanterne fraktet jeg fram kull til fyrgangene med trillebår
og spade. Lanternen var også indikasjon på om det var levelig luft der inne i
"helvetes forgård". \
"Kom deg ut fort om lampa slokner!" hadde chiefen
sagt.
\
Takk for meg.
Det var ikke med tårer i øynene jeg mønstret av
senhøstes samme året. Men senere i livet, er jeg glad for å ha fått med meg
disse opplevelsene, og jeg sitter igjen med stor respekt for de sliterne som
maktet å holde slike gamle skuter i gang. Og hvordan den gamle skuta kunne holde
seg flytende til 1971, er ganske utrolig. Allerede da jeg var der, slo vi
rustpikkene gjennom de klinkete platene i skutesida!
----o----
"Pearl Sea" og "Hidlefjord" i redningsaksjon. John Persson har skrevet om en redningsoperajon han var med på i 1964. Hendelsen utspant seg øst for Panama og nord for Curacao. Vi har kommet fram til at at den norske båten måtte være " Hidlefjord", og takker Reidar Sletten for god hjelp i arbeidet til å finne frem til denne båten.Det ville være av stor interesse om noen av de tar kontakt som den gangen var om bord "Hidlefjord", tilh. Cornelius Olsen, Stavanger, , slik at vi kan få bekreftet at det er riktig båt. Nedenfor lar jeg John Persson berette med egne ord:
En kort presentation av
mej själv: Pensionerad strax 63år, maskinchef sr (sist m/s Trelleborg), från
Svenska Scandlines (numera Stena-ägt) i Trelleborg
Sverige. Malmros
kylfartyg "Pearl Sea" var chartrad av
Johnson Line för 4 resor,2st på USA/Canada westpacificen(äpple,vindruvor) samt
2st
Brasilien/Argentina.(bananer/äpple/päron)-Europa. Bakgrund:Jag var 2e
motorman på "Pearl Sea" 1964-65,gick 12-4 vakten med 2e maskinisten.
22 nov-1964 på morgonen på resa
Panama-Liverpool fick vi in Mayday-call från en navy tanker från
Equador. Jag skriver”mayday” men
vår gnist kan ha mottagit meddelande via någon
kustradio. Explosionen/förlisningen
inträffade på morgonen efter 07.00 , tankrengöring och/eller hotworks talades det
efteråt om.Tankern sjönk inom 5-10
min. Förloppet: Fikakaffe på förmiddagen vid
10-tiden innan vakten kl 12. Då
ropade gnisten ut i mässhögtalaren:”Varning för krängning!”. Vi gjorde strax en
kraftig gir och började gå mot
olycksplatspositionen. Gick på vakt kl 12 men
2ndren ville veta hur det gick däruppe på däck så jag var uppe ibland och
kollade läget samt tog några foton med min kamera. Alla andra var på utkik! Vi kom dit efter några timmars gång och såg en drivande
flotte med folk på (vi såg ingen olja
i sjön!).samt Hidlefjord på skärande kurs bortom flotten
utan att ha observerat denna.Efter signalerande såg de flotten och gjorde en fin manöver och gir samt lät
flotten driva in mot sin babordsida.Detta tog viss tid för man hann hänga ut
änternät och lotslejdare.Man ser folk klättra i lejdarna på
fotot.De tog ombord 29 personer. Vi stävade runt i 6-7
knop och fortsatte att sökta. ”Hjälten” för vår del i
den här historien är en skarpögd jungman Johansson från Småland som från bb
bryggvinge ungf. Kl 1630 åter!-upptäckte den vi till slut
räddade. Denne var för övrigt
skadad,mist ett finger ,kommit ikläm i ståldörr.Vi hade sett samt förlorat
honom ur sikte innan -det hördes rop-!Det var molnigt och grå gropig sjö, allt
som syntes var hans huvud. Vi satte livbåten och fick upp
honom.Då hade han legat över 9 timmar i vattnet. Alla var på utkik men likväl höll vi
på att missa honom i skymningen. När vi slutat söka och fått upp vår livbåt var det beckmörkt
,klockan var efter 19.00. Det sorgliga i
historien är att det skulle ha funnits flera personer i vattnet med/utan
flytväst men bara en kunde räddas.Några drunknade med all
säkerhet! Vi gick in till Curacao för att
lämna iland den räddade. Efter att lämnat iland
samt all formalia avgick vi Curacao kl 19.00, 24/11 för
Liverpool. Endast Hidlefjord och
Pearl Sea deltog i räddningsaktionen som jag uppfattade
det. ------ooo----
Leserbrev fra Bjørn Pedersen Bjørn Pedersen seilte i ca. 2 år som reparatør med "SOMERVILLE" fra 1963 . Han seilte senere bl.a. som 2.maskinist i Fearnley & Eger, Lief Høegh, Fred Olsen og Salen. Tok sivilingeniørutdannele i Sverige i 1976, ble gift i Sverige og bosatte seg der. Han har bidratt med flere notater og opplysninger under bildene som ligger i mappen "SOMERVILLE" i bildegalleriet. Nedenfor er kopi av en mail jeg fikk fra ham nylig. Les brevet og gakk hen og gjør det samme! ----------00------- Var ute på din hemsida och hitta ett inlägg från en före detta Somerville seglare. Mycket intressanta bilder.I våras var jag på en 3 veckors tur till Australien för att hälsa på min dotter som då bodde i Brisbane. På hemvägen var jag inom Hong Kong. Där hitta jag en gammal båt som segla mellan olika länder i fjärran östen. Mannskapet var en blanding av flera östasiater. Hur som hälst så gick jag upp till skepparn och fråga om jag kunne mönstra på i maskin utan betalning. Det fick jag. Jag fungerade som reparatör /maskinist. Men det var si och så med maten. Första anhalt var Filippinerna. Små landsbyar som jag aldrig hört talats om. Men några gamla bekanta platser blev det. Blant annat Zamboanga, Illoilo, Bislig Bay, Manila. Efter detta bar det iväg till Malaysia. För det mesta ställen jag aldrig hört talats om. Det mest berömte stället var Port Swettenham. Gick i land i Kuala Lumpor och flög sen hem från Singapore. Denne resa med båten tog ca 1,5 månad. Och det var riktigt spännande och roligt. Mannskapet tyckte det var synd jag skulle mönstre av. Och jag var en upplevelse rikare. Synd jag hade glömt kameran hos min dotter. Hom kom tillbaka till Sverige straks innan St. Hans. Då hade jag varit hemma ca 20 dagar. Hon viste inget om min avvikelse av resvägen.
Biffen i Buenos Aires. Eplepai
med kaffe og cognac til dessert. ”
Den biffen blir du å huske heile livet”. Det
var tydelig at ikke han heller hadde glemt tildragelsen 40 år tidligere.
--------------------oooo------------------
Her er en story fra livet der ute.
Heya companerossss!! Ser når jeg er inne på nettsurfer yyyyyyy men ikke noe e post add eller noen ting bare bildene X ringte meg fra Pireus og sa att nå må du komme ombord her detta er 1 jævlig fin båt og vi blåser verden rundt på o.0. denne skuta gjorde bra fart det er sikkert. Vi trenger tømmerman og jeg er båsen og da skal vi faen i meg ha det bra sa X he he jeg gjorde meg klar og stod på reisefot da jeg fikk beskjedet att skuta var solgt hummmmmm ned tur. Faen det var dumt sure. X fortalte siden de gikk til Las Palmas hvor skuta skulle tas over av nye eiere.men 9i las palmas var det gamle kjente som lurte på om ting var til salgs.Som regel før solgte jo skippere og chiefer og styrmen det som var var he he. Men X mente att nå var det faen i meg tid for 1 ny vri reserve ankkeret lå under poppen med ei luke opp du kunne skru opp right he he X organiserte ei natt mere på faenskap en penger og stjal reserveannkeret og ikke nok med det men de som hadde båten under holdt på og gå ned he he hadde beregnet vekten feil. Dette ble jo oppdaget og det hviste X godt og han oppserverte skippern når han gikk på akterdekket og så opp på bommene og lurte på hvordan dette kunne ha gått for seg he he hummm denne skipper hadde ikke hørt om Frisco rigg og boston gir he he det er mange muligheter osmund med kasteblokker he he jeg sier ikke att folk er dumme det er sikkert men dette har jeg glist mye av slik jeg kjenner X dette var ikke økonomisk bare 1 pek nå må jeg gå og legge meg he he MVH x-sailor -----------------------oooo-----------------------
Per A. Mikalsen, (ex.gnist) LA3FL har her en historie fra forgagne dager Jeg var en dag innom sjømannskirken i San Francisco, hadde et lite ærend der, og skulle også kikke litt i noen norsk aviser, men hadde litt dårlig tid. Akkurat da var jeg den eneste sjømann som var innom på sjømannskirken. I tillegg var der også innom en hel gruppe av eldre, norske religiøse damer fra en eller annen misjons forening på Sørlandet. De hadde reist rundt i de norske utvandrer områder i USA, og skulle nå snart hjem. Jeg ble av kona til sjømannspresten nærmest beordret til å ta meg tid til å sitte ned å prate litt med disse damer, ettersom jeg var sjømann. Jeg kunne ikke sitte å lese avisene fra gamlelandet. Damene forsynte seg godt av kaffen og vafler med jordbærsyltetøy, vanlig meny som gjerne tilbys besøkende sjøfolk. Jeg hadde imidlertid akkurat da ikke lyst på kaffe og vafler, bare ønsket å komme meg avgårde. Det nyttet ikke umiddelbart, da prestefrua kom med kaffemugga og spurte om jeg hadde lyst på kaffe. Jeg svarte da, "Nei - jeg har ikke lyst på kaffe, men kvinnfolk (så ørliten pause før jeg fortsatte), de har lyst på kaffe". De ble nesten panikk ved bordet i min lille pause, etterpå ble damene meget forvirret og forlegne, og skjemtes over at de først hadde misforstått hva jeg var i ferd med å si. Jeg godtet meg, tenkte at det var til pass for dem at skøyet litt med prestefrua og alle de andre spreng reliøse bertene som tvang meg til å sitte ned ved bordet deres, istedet for å lese de avisene jeg ønsket. |
|
Panamapassering Skrevet av Osmund Dagen etter en gang å ha passert Panamakanalen, var overstyrmannen på broen på vakta mi og skrev av journalkladden. Plutselig utbrøt han nærmest sjokkartet: "Er det tilfelle at losen ble kastet i slusa i går?" Jeg ble stående som et spørsmålstegn og forstod ingenting. " Det står her i kladden," sa han. "Kastet los i slusen" Det gikk etter hvert opp for meg at her hadde ortografien vært ute og forårsaket en stor misforståelse. Det skulle selvfølgelig ha stått loss med 2 s-er. Dette kunne vært en makaber handling skulle man ha tatt journalen på ramme alvor. Nå var ikke alle av oss styrmennen helt på hugget når det gjaldt rettskriving, så derfor kunne dette skje uten viten og vilje. Nå husker jeg ikke om han rettet det opp, for det hadde han vel egentlig ikke lov til. Ingen los var meldt savnet etter det jeg vet, og bra var det.
:-)
|
|
2 isbryterhistorier Skrevet av Bosse Nilsson Flotte bilder och en morro historia,du skickade Osmund. Den minner mej om en händelse i Bottenviken en
sträng vinter med mycket is.
Vi hade isbrytarassistance, men fastnade när vi skulle gå själva. Isbrytaren föreslog då att skippern skulle gå upp med helikoptern och skaffa sej en uppfattning om isläget längre fram. Sagt och gjort helikoptern landade på luckan och skippern klev ombord och så tog dom off. Vi skrev då i loggboken att fartyget fastnat i isen och skippern flugit i luften. En annan gång fick vi order av isbrytaren att ta en ryss med oss mot Mentyluoto för isbrytaren skulle med ett annat gäng mot Gävle. En timma efter vi separerat kallade isbrytarn upp och sporte hur det gick. Jag svarade i VHF:en att det går bra, ryssen hänger som en hemoroid i häcken på oss. Det blev tyst en stund i radion och så sa isbrytaren med något dämpad röst, att det var ok då. Senare läste jag en story i sjöfartstidningen att isbrytaren vid detta tillfälle hade haft två kvinnliga reporters ombord och dom hade varit på brua när jag talade i VHF:en. RIDÅ !! I tidningen stod det att tonen var rå, men hjärtlig mellan isbrytarna och dom assisterade fartygen, he, he El viejo ------------------------------oooo-------------------------- Pirater Knut Sætervik forteller: Det har vært mye prat på Tv de siste dagene om ---------------------ooo--------------------
Enda en pirathistorie
Skrevet av Bosse Nilsson
Jag kommer ihåg i början på sextiotalet då vi gick bland annat upp till Pladju och Sungeigerong. Där träffade vi en sådan liten tanker med indonesisk besättning, men skippern var norrman. Han hade en stor jävla shäferhund som sällskap och vaktkompis. Han berättade att det förekom piratöverfall titt som tätt, men tack vare hunden som varnade och en riffla, så klarade dom sej skapligt. Vi klarade oss från pirater, men en dag norr om Celebes stötte vi på en sjunkande liten båt, vi stoppade och fick fiskat upp besättningen. Dom berättade att dom var från en kopraskonare som kapats av pirater som sedan tog skonaren och stack iväg. Båten vi hittade var piraternas och dom hade slagit sönder motorn och försökt sänka den, men misslyckats. Under striden med piraterna hade en av besättningen fått två kulor i vadbenet och en annan fått foten bortsprängd av hemmalagad granat som piraterna kastade på dom när dom gick till attack. Piraterna kom från Zulu-archipelagen, offren tog vi till Zamboanga. I början på 80-talet var jag skipper på en tanker, Sinvik på 2800dwt. Vi gick nere mellan Worri river och Lagos i Nigeria. Vi hade begärt att få beväpna oss, men det gick inte rederiet eller myndigheterna med på. När vi låg i Lagos var det ok, för där fick vi ombord bågskyttar, som enligt ryktet hade gift på pilspetsarna. Om det var sant vet jag inte, men piraterna höll sej väck i alla fall, så det kanske var sanning. Uppe i Worri river hade vi bara tomma ölflaskor att kasta på dom och en attrapp som såg ut som ett gevär. Om det hjälpte vet jag inte för vi såg dom aldrig. En annan gång skulle vi ner på södra Phillippinerna, Mindanao, lasta plywood för usa vid en kaj av vingliga pinnar och förtöjningarna fick vi sätta i palmerna på land. Då var vi först inne i Zamboanga och hämtade en sergant och sex soldater som var med hela tiden därnere.
Hilsen, El viejo ------------------------------ooo--------------------------------
2 selvopplevde historier skrevet av Sverre Frostmo Jeg har en morsom historie fra julen 1961 ombord på MS Woodville fra rederiet A.F.Klaveness. Båten gikk på den tiden mellom Canada og Kina og mellom Australia og Kina med korn.
Julen 1961 lå vi i Sydney, Australia og lastet korn for Shanghai. Julaften skulle feires, som seg hør og bør, på sjømannskirka i Sydney. Alle sjømannskirker fikk tilsendt julegaver fra Norge til utdeling til sjøfolkene som besøkte "kjerka".
Sjømannspresten sto for utdelinga. Det kunne være til f.eks. yngstemann ombord, en matros med skjegg eller til en med stor tatovering o.a. Presten forsøkte alltid å være litt morsom under utdelingen. Også en jungmann (Eddy Bae, fra Kristiansund) fikk sin julegave. Tilfeldig utdelt. Stor var både vår og hans forbauselse da han åpnet pakken og den viste seg å være fra hans egen mor. I pakken lå det også et brev hvor hun fortalte om at hun hadde en sønn som også var til sjøs.
Blant alle de tusenvis av julepakker, tilfeldig sendt rundt om i verden, og så mange sjøfolk som det var på den tiden, så skulle en slik tilfeldighet skje. Det var som å vinne i lotto.
Avisene i Sydney fikk også tak i historien og så vidt jeg husker kom den visstnok på førstesiden både med bilde og tekst.
-------oo------
På en av disse turene mellom Kina og Australia forsvant "Miss Woodville". Det var vår nydelige skipskatt. Hun gikk i land i Australia og hun kom ikke ombord da vi dro fullastet derfra.
Vi regnet med at katten fikk vi aldri mer se igjen
Stor var vår forbauselse da vi kom tilbake fra Kina, mange måneder eller uker senere, og da sto "Miss Woodville" på kaia i Sydney og ventet på oss. Hun hadde klart seg bra blant kakerlakker og mus rundt kornsiloene i Sydney. En riktig solskinnshistorie og stor gjensynsglede.
|
|
|
|
Chiefens tenner En av Knut Sæterviks opplevelser. Det var da vi bakket ut fra kaia i Djambi at Chiefen manøvrerte så bort i natta at vi bakket på land med god fart. Helt edru var han vel ikke for normalt så overlot han slikt til de kinesiske Engine Driverne. ----------------------------ooo-----------------------
|
|
|
|
|
Copyright(c) 2005
Osmund Enga. All rights reserved.
hildju-e@online.no